Himmelrike og helvete

De drikker den siste kaffekoppen langsomt, nyter den, ute venter den halvmørke natten på dem, den når fra havbunnen og helt opp i himmelen, der den tenner stjerner. Havet puster tungt, det er mørkt og taust, og når havet tier, da tier alt, også fjellet ovenfor, vekselsvis hvitt og svart.

Seks mann i en åpen båt, torskens rikdommer, fjellene og skyene, det blåser opp. Det har vært slik i hundrevis av år, det har alltid vært like hardt og like farlig. Bare Bárdur kan tenke seg et annet liv. Det er derfor han bærer en bok i sekken. Ved siden av ham sitter gutten. Han har knapt begynt å leve, og nå må han forstå døden.

Er det slik det er å være mann, å være menneske? Og hvordan kan man fortelle om det?