Vrakgods

Lina så ikke opp en eneste gang da hun ble ført over tunet. Samtlige av tjenerne hadde tatt oppstilling utenfor hovedhuset da hun ble ført bort. Gabriela var den eneste som fulgte med det lille følget helt bort til vognen. - Lina … Begge to stanset ved siden av vognen. - Lina, jeg er så forferdelig lei meg … At alt skulle ende slik …

Hun ventet ingen anger, ingen ydmykhet eller sorg fra stesøsteren, dertil hadde det etter hvert dannet seg for mye vondt blod mellom dem. Derfor ble hun så overrasket da Lina plutselig løftet ansiktet og så på henne med røde, forgråtte øyne, og nye tårer flommet over og rant nedover kinnene. Enda mer forbauset ble hun da hun hørte Lina hviske med skjelvende røst: - Barnet, Gabriela …

Barnet. - Ja, Lina, hva med det? - Ta vare på det for meg. Vær så snill!