Væren og grisen som skulle til skogs og bo for seg selv

"Det var en gang en vær som sto på gjøsti og skulle gjøre seg fet; derfor levde han vel, og ble både mett og stinn av alt det som godt var. Rett som det var kom budeia og ga 'n mer: "Et nå, vær; du skal ikke være lenge her, i morgen skal vi slakte deg," sa hun.

Det er et gammelt ord, at kjerringråd skal ingen forsmå, og råd og drikk gis det for alt, så nær som døden, "men kanskje det skal bli råd for den også denne gangen," tenkte væren med seg selv. Så åt han tett, og da han var god og mett, stanget han ut døren og strøk sin vei bort i grannegården; der gikk han til grisehuset, til en gris han var blitt så vel kjent med i marka, og siden hadde de støtt vært venner og vel forlikt.

"God dag, og takk for sist," sa væren til grisen. "God dag, og sjøl takk for sist," sa grisen. "Vet du hvorfor du har det så godt, og de gjør og steller deg så vel?" sa væren. "Nei, nei," sa grisen. "Mange munner tømmer snart en tønne, må vite; de vil slakte deg og ete deg," sa væren.

"Vil de det?" sa grisen, "signe maten når de har ett!" sa han. "Vil du som jeg, farer vi bort i skogen, bygger hus og bor for oss sjøl; en sitter alltid best på egen benk," sa væren. Ja, det ville grisen også; "det er fagnad i fint følge," sa han. Og så la de i vei."