Tvillingsjeler

Daniel knyttet hendene i fanget. Varmen fra bålet hjalp ikke mot frosten i ham. Hvorfor hadde han fortalt Harald om forbannelsen? Men han behøvde ikke å bekymre seg, for Harald la armen rundt skuldrene hans og sa: - Jeg tror deg, Daniel, og nå forstår jeg hvorfor min mor Lila, viste seg for meg. Daniel så vantro på ham.

I det varme blikket var det ingen tvil. - Takk, hvisket han lavt. - Jeg elsker Stine Iren av hele mitt hjerte. Helt fra første gang jeg så henne, følte jeg at hun var min tvillingsjel. Harald sukket dypt og nikket. - Det kan jeg forstå, men jeg kjenner min datter, og vet at det er deg hun vil ha. Hun er forvirret nå, fordi hun ikke forstår hva som skjer med deg.

Fortell henne sannheten, og du vil få se hvilken vidunderlig kvinne hun er. Daniel ønsket å tro ham, men likevel lå angsten i ham over at han kunne miste henne for alltid, og hva med ham selv da?