Regnbuens sønn

Ibrahim husket det Sakira hadde sagt idet hun ga ham smykket: - Dette er symbolet på at du er hans sønn. Jeg er regnbuen, Ole er slangen, og du, min kjære, er regnbuens sønn. Glem aldri at du er regnbuens sønn, og at jeg alltid er hos deg. Nå kjente han seg svimmel av røkelsen og av hennes nærvær. - Du kom, mor, hvisket han lavt.

– Takk, for at du kom. Hun lente seg frem og så intenst på ham. - Og hvordan tar din far det? Godtok han dine krav? - Jeg gjorde som du sa, og fikk ham til å skrive under på dokumentet. Hun dro pusten dypt og lo, en dyp triumferende latter. - Han begynner å bli myk nå, Ole Bjørvik, og du spiller dine kort riktig. Det er godt, min sønn!

- Ja, jeg gjør alt hva du forlanger av meg, svarte han lavt, men ... - Men hva? Du tviler vel ikke? Stemmen ble skarp. – Jeg tillater ikke et øyeblikks tvil. Ole Bjørviks svik kommer jeg aldri til å tilgi, og han skal få betale dyrt. Hører du?