Skjebnevalg

Kristin kjente hvordan raseriet flammet i henne, så hun reiste seg og ble stående med hendene på hoftene. - Hvem er du egentlig? Og hva vil du? spurte hun kaldt. Nå hadde også Erik reist seg, og Kristin følte seg med ett fryktelig liten og redd. Han var så stor og truende. - Hvem jeg er får du tidsnok vite. Men jeg håpet vi kunne bli venner, eller noe mer enn det.

- Men jeg er kanskje ikke fin nok for deg? Stemmen hans var hard nå, øynene enda mørkere. - Du svarte ikke på spørsmålet mitt? Kristin stirret trassig på ham. Han grep tak i armen hennes, og trakk henne inntil seg. - Vi skal bli godt kjent, jeg har god tid. Øynene hans boret seg inn i hennes, naglet henne fast. Han var så nær at hun kunne kjenne lukten av ham.