Oppvåkning

Når Lucie våkner etter å ha ligget i ørske etter den harde fødselen, er ikke den lille piken hennes der. Fortvilelsen overmanner henne da hun skjønner at barnet er satt bort til fremmede. Hun blir med faren til Nordnes, slik at hun kan lete etter datteren. Så får hun høre at dragonen lever. Tiden var i ferd med å renne ut.

Når som helst kunne fru Alhel komme. Lucie gikk inn i rommet og bort til sengen. Med et gisp la Lucie hånden over munnen da hun så det fargeløse ansiktet som hun kjente så godt. Den høye pannen, den rette nesen og den markerte haken. Leppene var så vidt adskilte og øynene lukket. Pustet han? Levde han? «Gud i himmelen!

» brast det ut av henne da hun skjønte at han kanskje lå på likstrå.