Hjerter i utakt

– Aurora! Tora skrek opp og løp nedover mot datteren. Hun skled på de løse steinene, snublet og datt, men kom seg opp igjen. Tora var ennå ikke fremme ved barnet da hun ble var en hissig gjøing fra hundene. Hun kastet et blikk mot dem, og fikk se dem stå på bakbena og slite i lenkene mens de gjødde av full hals. Alle slet i én retning.

Instinktivt snudde hun seg i samme retning. Da så hun den store, hvite isbjørnen, som befant seg mellom henne og hytta. Og mellom henne og bjørnen lå Aurora og skrek av full hals. Tora grep til skulderen for å ta av seg geværet, men husket i det samme at hun hadde lagt det fra seg på bakken da de fant fossilet. Våpenet lå nå hundre meter lenger oppe!