Brefallet

En junidag i 1788 sto den skotske geologen James Hutton ved Siccar Point på Skottlands sørøstlige kyst nær Edinburgh og fikk sitt store eureka-øyeblikk. Plutselig forsto han betydningen av de lagdelte steinformasjonene foran seg. Fjellet vitnet om gammel havbunn som var blitt til stein, og om langsomme krefter som hadde løftet den opp – et monumentalt arkiv over tid.

Hutton oppdaget dyptiden, utfordret forestillingen om jordens alder, og satte i gang en vitenskapelig kjedereaksjon som åpnet for Charles Darwins store idé om livets utvikling – og forståelsen av istiden. I Dag O. Hessens Brefallet er det menneskets forhold til naturen belyst gjennom isen som danner nerven i fortellingen.

Hessen kombinerer det personlige og engasjerte fra sin tid som brefører med det faglige og innsiktsfulle. Han viser hvordan isen gjennom jordas historie er uløselig knyttet til klima og dermed også forteller en historie om tider som skal komme. For hva målbærer vel mer effektivt historien om en varmere verden enn et engang så mektig brefall som nå er redusert til en skygge av seg selv oppe i fjellsiden?

Mange verden over føler bresorg. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. Det fantes en tid da breen kom krypende ned dalføret som et mektig og truende bilde på en utemmet natur, der mennesket var prisgitt naturens og breens luner. Kanskje er det restene av denne kraften som gjør møtet med en bre så mektig – og som gjør isen til et takknemlig utgangspunkt for selvransakelse, og til naturlig sluttpunkt i en trilogi som på unikt vis har ansporet til refleksjon om tid, mening og menneskets plass i naturen.