Under fremmed himmel

Da Katrine får vite at farens båt har gått ned, føler hun det som om hele livet, tilværelsen og fremtiden legges i grus. Som om alt hun hadde sett frem til, nå lå foran henne som tusen små glassbiter som ikke lot seg lime sammen igjen. "– Kjæreste Katrine … Nå var det bestemoren som la hendene om skuldrene hennes og prøvde å snu henne mot seg.

Katrine strittet imot. Hun ville ikke se på dem. De hadde sikkert den samme sorgen, fortvilelsen og – redselen – i øynene som hun lå der og kjente på. Det ville hun ikke se, for da ville hun bli enda reddere. Enda mer fortvilet."