De nære ting

Jeg kan ikke tie om det lenger, tenkte Jenny. Nå må jeg si det. - Jeg var moren hans, Sigurd. Stemmen hennes var så lav at det var så vidt den overdøvde den brummende motorduren fra bilen. Ja, jeg vet jo det, svarte han. - Et adoptert barn blir som ens eget ... - Jeg mener ikke slik, avbrøt hun ham og holdt blikket stivt festet på veibanen foran bilen.

- Jeg var hans kjødelige mor. Jeg fødte Toni på det slottet oppe i fjellene, der Marco og jeg giftet oss for snart åtte år siden. Hun var på randen av å bryte sammen i gråt, og kjempet innbitt for å klare å fortsette å snakke. - Vi måtte late som vi hadde adoptert ham fordi det var for mange som visste at Marco var steril.

Det var for å unngå sladder ... Hun tidde da stemmen brast og ble sittende og gråte stille ved siden av ham. Sigurd sa ikke et ord. Endelig brøt Sigurd stillheten med å spørre: - Hvem er ... var guttens far, Jenny? Stemmen hans var rar og fremmed. - Han var din, Sigurd. Jenny ga seg helt over til gråten. - Lille Toni var vår sønn!